Bokmål – minigrammatikk

Bokmål – grammatikk

Minigrammatikk

Ordklassene

Vi deler den norske grammatikken inn i ti ordklasser:

  • Substantiv
  • Verb
  • Adjektiv
  • Pronomen
  • Determinativ/Bestemmerord
  • Adverb
  • Konjunksjon/Sideordningsord
  • Subjunksjon/Underordningsord
  • Preposisjon
  • Interjeksjon

Substantiv

Substantiv kalles også navneord, og er ordklassen som betegner navn på personer og steder (egennavn) og gjenstander, egenskaper, handlinger, etc. (fellesnavn).

Substantiv (kun fellesnavnene) er ord som man kan sette en artikkel foran, og det er artikkelen som bestemmer substantivets kjønn

  • en = hankjønn/maskulinum → en gutt – gutten – gutter – guttene
  • ei = hunkjønn/femininum → ei jente – jenta – jenter – jentene
  • et = intetkjønn/neutrum → et barn – barnet – barn – barna

Substantivene bøyes i:
tall entall: en gutt
flertall: gutter
bestemthet ubestemt: jente
bestemt: jenta
kasus grunnform (nominativ): skolen
genitiv: skolens elev

Husk å være konsekvent når du velger artikkel og ending. Dersom du velger hunkjønnsartikkelen -ei foran substantivet, må du bruke endingen -a i bestemt form entall.

Verb

Verb blir også kalt gjerningsord, og forteller noe om

  • handlinger: lese, reise, jobbe
  • tilstander: være, sove
  • tilstandsforandringer: bli, våkne,

Verbet bøyes i ulike tider (tempus), og vi deler dem i svake og sterke verb etter hvordan de blir bøyd. Her ser du en oversikt over tempussystemet:

Presenssystemet Preteritumssystemet
Presens (nåtid)
reiser
Preteritum (fortid)
reiste
Presens perfektum
har/er reist
Preteritum perfektum
hadde/var reist
Presens futurum
skal reise
Preteritum futurum
skulle reise
Presens futurum perfektum
skal/vil ha/være reist
Preteritum futurum perfektum
skulle/ville ha/være reist

  • Svake verb deles i fire klasser etter hvilken ending de har i preteritum:
1. a-/et- verb å vaske
2. te-/de- verb å dømme/å vare/å bygge/å leve
3. verb med vokalskifte
i preteritum
å gjøre/å spørre/å velge
4. dde- verb å bo/å så

  • Sterke verb har ingen ending i preteritum, og de fleste har vokalskifte i preteritum og presens perfektum.

Adjektiv

Adjektivet er ord som forteller noe om substantivet. Vi kan si at det beskriver substantivet:

En flink elev

Et lite barn

En vakker blomst

Adjektivene bøyes i:
kjønn hankjønn: en fin film – hunkjønn: ei fin bok – intetkjønn: et fint bilde
tall entall: en fin film – flertall: mange fine filmer
bestemthet en fin film – den fine filmen – noe fint vær – hennes fine bilder
grad positiv: fin – komparativ: finere – superlativ: finest

Vi kan også gradbøye adjektivene ved hjelp av mer og mest
positiv spennende
komparativ mer spennende
superlativ mest spennende

Noen adjektiver har uregelmessig bøyning, f.eks. god:
god – bedre – best

Merk:
Ordenstallene (første, andre, tredje, fjerde osv.) regnes som adjektiv, fordi de syntaktisk oppfører seg som adjektiver (den fjerde mannen).

Pronomen

Pronomenene er ord som brukes i stedet for substantiv:

Else/hun har kjøpt ny sykkel.
Boken/den ligger på skrivebordet.

De pronomenene som brukes i stedet for substantiv, kan deles inn i disse gruppene:
personlige pronomen jeg, du, han, hun, den, det, de (og flere)
refleksivt pronomen seg
resiprokt eller gjensidig pronomen hverandre
spørrepronomen hverandre
ubestemte pronomen man, noen

Personlig pronomen bøyes i entall og flertall, 1., 2. og 3. person:

Tall 1. person 2. person 3. person
Entall Jeg, meg Du, deg Han, hun
Det, den
Han/ham, henne
Flertall Vi, oss Dere De, dem

1. person er den eller de som snakker.

2. person er den eller de som vi snakker til.

3. person er den, det eller de vi snakker om.

Determinativer (bestemmerord)

Determinativene bestemmer hva substantivet refererer til (stolen min, den stolen, en stol, tre stoler, jentas egen stol).

1. Eiendomsord (possessiv) min, din, hans, hennes etc.
2. Pekeord (demonstrativ) den, det etc.
3. Mengdeord (kvantorer) en/ei/et, grunntall, ubestemt pronomen
(ingen, alle, hver, enhver, alle)
4. dde- verb å bo/å så

Artikkelen er en determinativ, og står foran eller etter substantivet. Den forteller oss hva slags kjønn eller tall substantivet har.

Kjønn Ubestemt form entall Bestemt form entall Ubestemt form flertall Bestemt form flertall
Hankjønn En bil Bilen Flere biler Alle bilene
Hunkjønn Ei jente Jenta Flere jenter Alle jentene
Intetkjønn Et hus Huset Flere hus Alle husene

Adverb

Adverb er ord som sier noe om

  • verb → kjøre fort
  • adjektiv → veldig godt

Adverbene forklarer verbet grundigere, og det kan også forklare verbsammensetninger, adjektiv eller hele setninger. Adverbene betegner tid, sted, måte, grad, motsetning, innrømmelse, følge, uthevelse, årsak og nektelse.

Adverbene har følgende undertyper:

  • Tidsadverb: da, nå, ennå, aldri, alltid, ofte, når, sjelden, snart (Rektor kommer nå. Den nye eleven kommer ikke ennå.)
  • Stedsadverb: her, der, hit, tilbake, ut, hvor (Elevene sitter inne. Skolen ligger der.)
  • Måtesadverb: annerledes, bra, fort (Elevene skriver raskt. Læreren skriver pent.)
  • Gradsadverb: altfor, ganske, enda, litt, nokså, svært, veldig (Norsklæreren er en enda høyere enn mattelæreren.)
  • Sammenbindingsadverb: derfor, ikke, også, dessuten (De ble uvenner og derfor snakker de ikke (nektingsadverb) sammen.)
  • Spørreadverb: hvor, hvordan, hvorfor (Hvordan har du det?)


Merk:

  1. Det er forskjell på ennå (tidsadverb) og enda (gradsadverb).
    Han er ikke kommet ennå. / Per er enda større enn Pål.
  2. Det er forskjell på spørreadverb og spørrende pronomen. Spørreadverb kan kun stå foran et verb. Derfor heter det ikke «Hvordan kamera har du?», men «Hva slags kamera har du?» (spørrende pronomen), og «Hvordan har du det?» (spørrende adverb).

Konjunksjoner

Ordklassen konjunksjoner inneholder sideordningsordene og, eller, men, for, og binder sammen ord, ledd eller setninger.

Subjunksjoner

Ordklassen subjunksjoner inneholder underordningsordene fordi, at, hvis, dersom. Disse ordene fungerer som innledere til leddsetninger. Til denne ordklassen hører også infinitivsmerket å, og ordet som.

Ordet som, tidligere kalt relativt pronomen, innleder leddsetningstypen som-setninger, og har dermed den samme funksjonen som subjunksjonene. Ordet «som» kan ikke erstatte et substantiv i en setning (slik de andre pronomenene kan) og bør derfor ikke kalles et pronomen.

Preposisjoner

Preposisjonene er ubøyelige ord. De brukes som regel sammen med et substantiv, et pronomen eller en infinitiv, og de sier noe om f.eks. steds-, tids- og årsaksforhold mellom det ordet de står sammen med, og et annet ord eller ledd i setningen:

Glasset står på bordet.

Stolen står inntil bordet.

Eleven sitter ved pulten.

Alle jobbet med å lære teksten utenat.

Interjeksjoner

Interjeksjonene uttrykker som regel følelsesreaksjoner: au!, hei!, æsj!

Ta kontakt med digitalt@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen
Eller

BM dbok Ta kontakt med digitalt@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen
Eller logg inn