Systemet blir oppdatert tirsdag 11. desember fra kl. 16:00, og vil da være delvis utilgjengelig i inntil to timer.
Vi beklager ulempene dette kan medføre. Se ev. detaljinformasjon etter oppdateringen på blog.portfolio.no.

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge (saga)

vg2_Gunnlaug Ormstunge.jpg

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge er en islendingesaga nedskrevet i siste tredjedel av 1200-tallet. Sagaen foregår i et stormannmiljø på øya og skildrer trekantkonflikten mellom Gunlaug, Ravn og Helga. Spesielt for sagaen er at hovedpersonen er skald.

Her kan du laste ned


1. Helgas far

Torstein het en mann; han var sønn av Egil Skallagrimssønn, sønn av Kveldulv herse fra Norge; Torsteins mor het Åsgerd Bjørnsdatter. Torstein bodde på Borg i Borgarfjord. Han var en rik mann og en mektig høvding, han var forstandig og saktmodig og sindig i alt han tok seg for. Noen særlig stor eller sterk mann, slik som faren, Egil, var han ikke, men likevel en mann som merket seg ut, og godt likt av almuen. Torstein var en vakker mann, med lyst hår og vakre øyne. Han var gift med Jofrid; hun var datter av Gunnar Livssønn.


2. Helgas mor. Torsteins drøm

Jofrid var atten år da Torstein fikk henne; hun var da enke, – hennes første mann var Torodd, sønn av Tunge-odd. Med ham hadde hun en datter som het Hungerd og ble fostret opp på Borg. Jofrid var en drivende kvinne; hun fikk mange barn med Torstein, men det er få av dem som kommer denne sagaen ved. Den eldste av sønnene het Skule, den annen het Kollsvein og en tredje Egil.

Det er sagt at en sommer kom det et skip inn i Guvå-oset. Styresmannen var norsk; han het Bergfinn og var litt ut i årene og både klok og rik. Torstein red ned til skipet, – det var gjerne så at han rådet mest, hvor det var kjøpestevne, og slik var det denne gang òg. Austmennene tinget seg inn rundt på gårdene; styresmannen fikk hus hos Torstein, fordi han bad om det. Bergfinn var fåmælt vinteren igjennem; men Torstein holdt ham vel. Austmannen likte godt å tyde drømmer. En dag utpå våren spurte Torstein Bergfinn om han ville ri med ham opp under Valfjell; der hadde borgfjordingene tingsted den gang, og Torstein hadde hørt at veggene i tingboden hans hadde falt ned. Det ville han visst, sa austmannen, og samme dagen red de av sted tre i følge og noen av huskarene til Torstein, og kom opp under Valfjellet til en gård som heter Grenjar; der bodde det en småkårsmann som het Atle og var leilending under Torstein. Torstein bad Atle om å være med og hjelpe dem med hakke og spade, og det gjorde Atle. Da de kom til bodtomtene, tok de alle til å arbeide og vøle veggene. Det var hett solskinn, og da de hadde reist veggene, satte Torstein og austmannen seg ned på tomten, og Torstein sovnet og bar seg ille i søvne. Austmannen satt ved siden av ham og lot ham drømme; da Torstein våknet, var han rent utkjørt. Austmannen spurte hva han hadde drømt, siden han bar seg så ille, mens han sov. Torstein svarte: «Det er ikke verd å merke på drømmer». Men da de red hjemover om kvelden, spurte austmannen en gang til hva han hadde drømt. Torstein svarte: «Hvis jeg sier deg drømmen, så skal du tyde den, slik den er til». – Han skulle prøve på, sa austmannen; og så fortalte Torstein: «Jeg drømte at jeg var hjemme på Borg og stod utenfor stuedøren og så opp på taket; der på mønet satt en ven og vakker svane. Den var min, syntes jeg, og jeg var svært glad i den. Da så jeg det kom en stor ørn flyvende ned fra fjellet; den fløy til gårds og satte seg hos svanen og var kjærlig og blid mot den, og den lot til å like det godt. Jeg så at ørnen hadde svarte øyne og klør av jern, og staselig tok den seg ut. Etter det så jeg en annen fugl; den kom flyvende sønnenfra. Den fløy til Borg den med, og satte seg hos svanen og ville gjøre seg venner med den. Det var en stor ørn, det òg. Den ørnen som var der før, ble vill straks den andre kom, og de sloss hvasst og lenge. Jeg så de blødde, begge to, og leken endte slik at de falt ned på hver sin side av mønet og var døde. Men svanen satt igjen, svært stur og sorggiven. Da så jeg det, kom en fugl flyvende vestenfra. Det var en falk. Den satte seg hos svanen og var kjærlig mot den; og siden fløy de bort sammen, og da våknet jeg. Men noe å legge merke til er ikke denne drømmen», sa Torstein; «det kommer vel til å møtes storvær i luften fra de kantene jeg så fuglene fly fra». «Jeg tror ikke det er så», sa austmannen. «Tyd drømmen, som du mener det er likt til da, og la meg høre», svarte Torstein. Austmannen sa: «Fuglene, de må være menneskefylgjer. Husfruen på Borg venter seg vel nå, og kommer til å føde et gildt og vakkert møbarn. Og du skal bli meget glad i barnet. Men så skal det komme gjæve menn fra de kantene du så ørnene kom flyvende, og beile til møen. Begge vil de elske henne meget og kjempe om henne og falle i kampen begge to. Men etter det kommer det en tredje mann og beiler til henne; han kommer fra den kanten du så falken fly, og med ham blir hun gift. Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil slå inn». Torstein svarte: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen, men jeg tror nå ikke du er mann for å råde drømmer». «Du kommer til å prøve om det slår inn», sa austmannen. Siden bar Torstein agg til austmannen; men han fór bort om sommeren, og dermed er han ute av sagaen.

austmenn – folk østfra, dvs. Norge
fylgje – ånd
møbarn – jente
beile – fri


3. Helgas fødsel

Om sommeren skulle Torstein fare til tings; men før han drog hjemmefra, sa han til Jofrid: «Det er jo så, at du er med barn; føder du et møbarn, da skal du sette det ut; men er det en gutt, skal du fø det opp». Det var skikk den gang, da hele landet var hedensk, at fattige menn som hadde mange å syte for, satte barnene ut; men det gjaldt likevel alltid for ille gjort. Da Torstein hadde sagt dette, svarte Jofrid: «Dette er ikke ord som høver en mann som deg. Du kan da ikke la folk se at du gjør slikt, – en rikmann som du er». «Du kjenner meg så godt», sa Torstein, «at du vet det blir ille for deg, gjør du ikke som jeg sier». Siden red han til tings, og mens han var borte, fødte Jofrid et uvanlig vakkert møbarn. Konene ville bære det til henne, men hun sa det var ikke verdt, og sendte bud etter smalemannen på gården, som het Torvard. Til ham sa hun: «Du får ta min hest og sale den og føre dette barnet vest til Hjardarholt til Torgerd Egilsdatter; be henne fostre det opp hemmelig, så ikke Torstein får vite det. For jeg ser på dette barnet med slik elsk, at jeg visst ikke nenner å sette det ut. Her er tre merker sølv, som du skal ha for umaken; men Torgerd skal hjelpe deg ombord på et skip og ut av landet, og kost på reisen skal hun gi deg». Torvard gjorde som hun sa; han red til Hjardarholt med barnet og gav det i Torgerds hender. Hun lot en av leilendingene sine fostre det opp; han bodde på Løysingestad i Kvamsfjord. For Torvard tinget hun rom på et skip som skulle seile fra Skjeljavik nord i Steingrimsfjord, og nistet ham ut for reisen. Han fór utenlands med det skipet, og dermed er han ute av sagaen.

smalemann – sauepasser, gjeter


4. Torstein finner Helga på Hjardarholt

Da Torstein kom hjem fra tinget, sa Jofrid at barnet var satt ut, som han hadde sagt, og at smalemannen var rømt og hadde stjålet hesten hennes. Torstein sa hun hadde gjort rett, og tok seg en annen smalemann. Nå led det seks år, uten at dette kom opp. Men da hendte det engang at Torstein red til gjestebuds vest i Hjardarholt, til mågen sin, Olav Hauskuldssønn. Olav var den stormann som det stod mest vyrdnad av på den tid der vest. Torstein ble vel fagnet, som ventelig var. En dag under gildet satt Torgerd i høysetet og talte med broren, Torstein; men Olav talte med andre menn. På benken rett imot satt det tre småmøer. Da sa Torgerd: «Hva synes du, bror, om disse møene som sitter rett imot oss»? Han svarte: «Svært godt; men den ene er likevel aller vakrest. Hun har Olavs venhet, men den lyse leten og ansiktsdragene etter oss Myramenn». «Det er sant som du sier, bror», svarte Torgerd, «at hun er lyslett som vi og har våre ansiktsdrag; men Olavs venhet har hun ikke, for hun er ikke hans datter». «Hvordan kan det ha seg», sa Torstein, «hun er da din datter?» «Sant å si, frende», svarte Torgerd, «så er denne fagre møen din datter og ikke min». Og så fortalte hun ham alt, som det var tilgått, og bad ham tilgi henne og konen sin at de hadde satt seg ut over hans pålegg. Torstein sa: «Jeg kan ikke gi dere sak for dette. Det går alt, dit det vil. Og De gjorde vel i å bøte på min uforstand. Jeg liker denne møen så godt, at jeg synes det er en lykke at jeg har så fagert et barn; men hva heter hun?» «Helga heter hun», sa Torgerd. «Helga den fagre», sa Torstein; «nå får du stelle det, så hun kan fare hjem med meg», og det gjorde hun. Torstein ble leid ut med gode gaver og red hjem, og Helga med ham. Hun ble fostret opp der på Borg, og faren og moren og alle frendene vyrdet og elsket henne meget.

måge – svoger
vyrnad – respekt, aktelse
fagne – ta imot
let – hudfarge
frende – slektning


5. Gunlaugs ungdom og opphold på Borg

Den tid bodde Illuge Svarte, sønn av Hallkel Roskelsønn på Gilsbakke oppe i Kvitåsiden. Hans mor var Turid Dylla. Illuge var den største i Borgarfjord nest etter Torstein Egilssønn. Han hadde store eiendommer og var en hardlynt mann, men god å være venn med. Han var gift med Ingebjørg, datter av Asbjørn Hørdsønn fra Ørnulvsdal; Ingebjørgs mor var Torgerd, datter av Midtfjordsskegge. Ingebjørg og Illuge hadde mange barn sammen, men det er ingen av dem som kommer denne sagaen ved. En av sønnene het Hermund, en annen Gunlaug; de emnet seg til dugelige menn begge to, men var såvidt voksne på denne tid. Om Gunlaug er det sagt at han ble tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, sorte øyne og et godt ansikt, men nesen kunne vært penere. Han var midjesmal og herdebred og meget velbygget. Av lynne var han stortenkt, og tidlig vâr om æren, stri og hard støtt og en god skald, glad i å gjøre nidviser, – derfor ble han kalt Gunlaug Ormstunge. Hermund var mer vennesæl og hadde stormannssvipen. Da Gunlaug var femten år gammel, bad han faren om utrustning til en reise; han sa han ville fare utenlands og se andre folks sed. Illuge bonde drog på det, – det var ulikt å sende ham utenlands, for det var snaut han rådde med ham her hjemme, sa han. Kort etter dette gikk Illuge bonde ut tidlig en morgen og fikk se at stabburet stod åpent; noen varesekker var lagt ut, og likeens kløvgreier. Som han stod og undret seg, kom det en leiende med fire hester. Det var Gunlaug. Han sa: «Det er meg som har lagt ut sekkene». Illuge spurte hvorfor han det hadde gjort. Han svarte at det var til reisen hans. «Til den får du ingen hjelp av meg», sa Illuge, «og ingensteds skal du reise, før jeg vil»; og dermed kastet han varesekkene inn igjen. Da red Gunlaug av gårde og kom til Borg om kvelden; Torstein bonde bad ham være der, og det tok han imot. Han fortalte Torstein hvordan det hadde båret til mellom ham og faren. Torstein bad ham være der så lenge han ville, og han ble der det året og lærte lovkyndighet av Torstein og var vel likt av alle på gården. Ofte moret han og Helga seg med å leke tavl. De var omtrent jevnaldrende og de fikk snart godhug til hverandre, som det siden synte seg. Helga var så fager at folk som har greie på gamle hendinger, sier at det aldri har vært vakrere kvinne på Island. Hun hadde et hår så stort, at hun kunne hylle seg i det hel og holdent, og så fagert som lyst gull. Og hverken i Borgarfjord eller i andre bygder vidt omkring var det noe gifte som kunne lignes med Helga, syntes folk.

herde – skulder
nidvise – spottende dikt
svip – stil
tavl – brettspill


6. Gunlaug leker festemål med helga

En dag folk satt i stuen på Borg, sa Gunlaug til Torstein: «En ting i loven er det du ikke har lært meg: å feste meg en kvinne». «Det er ikke vanskelig», sa Torstein og lærte ham rette adferden. Da sa Gunlaug: «Nå skal du se, om jeg har nemmet det rett; nå skal jeg ta deg i hånden og late som om jeg festet Helga, din datter». «Det tror jeg ikke trenges», sa Torstein. Gunlaug tok ham straks i hånden og sa: «Gjør meg den gleden». «Som du vil da», sa Torstein; «men det skal de vite, som er her til stede, at dette skal være som usagt, og at det ingen underfundighet skal være i det». Gunlaug nevnte seg da vitner og festet Helga, og spurte siden Torstein om det nå var gjort så det holdt. Torstein svarte at det var det, og dette hadde de megen moro av, de som var til stede.

feste – forlove seg


7. Om Ravn Anundsønn

Anund het en mann som bodde sør ved Mosfell. Han var en styrtrik mann og hadde godord der ute på nesene. Han var gift med Geirny Gnupsdatter. Gnups far var Molda-Gnup som tok land syd i Grindevik. Anund og Geirnys sønner var Ravn, Torarin og Eindride. De emnet seg til storkarer alle tre; men Ravn var den ypperste av dem på alle måter. Han var stor og sterk og så godt ut, skald var han òg. Såsnart han var voksen, tok han til å fare landimellom, og fikk godt ord, hvor han kom. Sør på Hjalle i Ølfus bodde den gang Torodd Øyvindssønn den spake og hans sønn Skafte, som på den tid var lovsigemann på Island. Skaftes mor var Ranveig, datter av Gnup Molda-Gnupssønn. Skafte og Anundsønnene var søskenbarn, og det var stort vennskap mellom dem foruten frendskapen. Ute på Raudamel bodde på samme tid Torfinn, sønn av Seltore; han hadde syv sønner som alle var gode mannsemner. Tre het så: Torgils, Øyolv, Tore; gjævere menn enn dem var det ikke derute. Disse menn som nå er nevnt, levde alle på samme tid.


8. Gunlaug ber om Helga og får løfte om henne

Og nå hendte det som er det gledeligste som har båret til på Island: landet ble kristnet, og hele folket gav opp den gamle troen. Gunlaug Ormstunge, som før er nevnt, var nå i tre år stundom på Borg hos Torstein og stundom hos faren, Illuge på Gilsbakke. Han var nå atten år, og han og faren kom vel overens. Det var en mann som het Torkell Svarte; han var en av hjemmemennene til Illuge og en nær frende, og var fostret opp der på Gilsbakke. Så falt det en arv til ham på Ås nord i Vatsdal, og han bad Gunlaug ri med seg for å hente den. De to red sammen til Ås, og som takk fikk Gunlaug en del av arven. Da de red sydover igjen, gjestet de en rik bonde som bodde på Grimstunge. Om morgenen tok smalemannen hesten til Gunlaug og red den så den var skumsvett da de fikk den igjen. Da slo Gunlaug til smalemannen så han seg i uvit. Dette likte bonden ille, og krevde bot for slaget. Gunlaug bød ham en mark sølv. Det syntes bonden var altfor lite, men da kvad Gunlaug en vise:

Maktløs mann får være
glad for marken jeg byr ham;
nødes du skal til å ta den,
nok av rikdom du eier;
angre det vil du, øder
av den lyse havglans,
om du ormeleiet
ut av pungen lar glide.

øder av havglans – gullets eier
ormeleiet – gullet (ormen er gullets vokter)

De ble da forlikt om det Gunlaug bød; og så red han og Torkell hjem.

En stund etter bad Gunlaug annen gang faren om lov til å reise. Illuge Svarte: «Nå skal det bli som du vil; for nå er det blitt folk av deg, mot slik det var før,» og Illuge red straks av sted og kjøpte halvparten i et skip til Gunlaug; eieren var Audun Festargram, og skipet stod på land i Guvå-oset. Da Illuge kom hjem, takket Gunlaug ham. Torkell Svarte rustet seg til å fare med Gunlaug, og varene deres ble flyttet til skips; men Gunlaug var på Borg mens de gjorde skipet seilferdig, og lot til å være gladere i å tale med Helga enn å streve i lag med kjøpmennene. En dag spurte Torstein Gunlaug om han ville ri med ham opp til hestene hans i Langvatsdalen, og Gunlaug sa at det ville han. De to red da til de kom til Torsteins seter, som heter Torgilsstad. Der gikk et stodlag, tre hopper og en hingst, alle røde av let. Hingsten var et prektig dyr, lite brukt. Torstein bød Gunlaug hingsten til skjenks; men han sa han trengte ikke hest nå, han skulle fare utenlands. Så red de til et annet stodlag. Der var en grå hingst med fire hopper, og det var den beste hingsten i Borgarfjord. Torstein ville gi Gunlaug den; men han svarte: «Jeg vil ikke ha den mer enn den andre; men hvorfor byr du meg ikke det, som jeg vil ta imot?» – «Hva er det?» spør Torstein. Gunlaug svarer: «Helga den fagre, datter din». Torstein sa: «Den sak lar seg ikke avgjøre så brått», og vendte talen bort på noe annet, og så red de hjem langs Langåen. Da sa Gunlaug: «Jeg vil vite om du gir meg ja eller nei på frierordet». «Jeg enser ikke fjaset ditt», sa Torstein. «Dette er ramme alvoret, det er ikke fjas», sa Gunlaug. «Du skulle da først vite, hva du selv vil; står du ikke på farten ut av landet, og later likevel som du tenker på å gifte deg? Du er ikke noe høvelig gifte for Helga, så lenge du er så ustø i rådene, og derfor regner jeg ikke dette frieriet for setende». «Hvor tenker du å få en frier fra til datter din, når du ikke vil gi henne til sønn av Illuge Svarte?» sa Gunlaug; «eller hvor i Borgarfjord finnes den som er gjævere enn han?» «Jeg gir meg ikke inn på noen mannjevning»; svarte Torstein «men var du slik en mann som Illuge Svarte, så ble du visst ikke vraket». Gunlaug spurte: «Hvem vil du gifte datter din med heller enn med meg?» «Her er både stort og godt mannevalg», svarte Torstein; «Torfin på Raudamel har syv sønner, og Anund på Mosfell har tre, og det er godt mannskap i alle sammen». Gunlaug sa: «Hverken Anund eller Torfin kan måle seg med min far; der blir du òg for stutt, det er synbart. Eller hva kan du sette imot det at han gikk imot Torgrim gode Kjallakssønn og sønnen hans på Tornestinget og vant alt det striden stod om?» «Jeg skremte bort Steinar, sønn til Anund Sjane», sa Torstein, «og det syntes folk var nokså godt gjort». Gunlaug svarte: «Dér nøt du godt av Egil, far din; ellers skal det visst nytte få bønder å vrake meg som måg». «Du kan gå frem med trugsmål mot dem oppe i fjellet», sa Torstein; «men her ute på Myrene kommer du ikke langt med slikt». Om kvelden kom de hjem. Og om morgenen red Gunlaug opp til Gilsbakke og bad faren ri utover med seg og være målsmann for ham på Borg. Illuge Svarte: «Du er en urådsmann – her rår du deg til å fare utenlands, og så later du som du vil av sted og fri. Slikt er ikke etter Torsteins hug, det vet jeg». Gunlaug sa: «Jeg tenker meg ut likevel; men jeg blir ikke glad, uten du støtter meg i dette». Etter det red Illuge med elleve mann hjemmefra og ut til Borg, og Torstein tok vel imot ham. Tidlig om morgenen sa Illuge til Torstein: «Jeg vil tale med deg». Torstein svarte: «La oss gå opp på haugen og tales ved der», og det gjorde de. Gunlaug gikk med dem. Da sa Illuge: «Gunlaug, min frende, sier at han har bedt deg om Helga, din datter. Og jeg vil nå vite, hvilket endskap den saken skal få. Du kjenner ætten hans og hva vi eier. Og vi skal ikke spare på gård til ham eller på godord, om det kan hjelpe på saken». Torstein svarte: «Jeg har det å si på Gunlaug, at jeg synes han er en urådsmann; var han deg lik i lynne, da skulle jeg ikke holde igjen». «Dette vil slite vennskapet vårt», sa Illuge, «om du ikke holder oss gode nok». Da sa Torstein: «For dine ord og vårt vennskaps skyld skal Helga være lovet til Gunlaug, men ikke festet til ham, og vente i tre år. Men Gunlaug skal fare utenlands og lære seg gjæve menns sed. Men jeg skal være løst fra avtalen, om han ikke kommer til den tid eller jeg misliker lynnet hans». Dermed skiltes de. Illuge red hjem, og Gunlaug red til skips. Og da de fikk bør, stakk de til havs og tok land i Nord-Norge og seilte inn gjennem Trondheim til Nidaros, og lå i havn der og losset.

hjemmemann – en som bor på samme gård
seg i uvit – svimte av
setende – gyldig
målsmann – en som sier fram frieriet


9. Gunlaug hos Erik Jarls

På den tid rådet Erik Jarl Håkonssønn og hans bror Svein for Norge. Erik bodde på ættegården Lade og var en mektig høvding. Skule Torsteinssønn var hos jarlen den gang, han var hans hirdmann og vel likt av ham. Det er sagt at Gunlaug og Audun Festargram gikk med ti mann inn til Lade. Gunlaug var kledd i grå kjortel og hadde hvit sokkebrok. Han hadde en svull nedpå vristen, som det rant blod og våg av, når han gikk. Slik gikk han frem for jarlen, og Audun med, og hilste ham sømmelig. Jarlen kjente Audun og spurte etter nytt fra Island, og Audun fortalte det som var. Jarlen spurte så Gunlaug hvem han var, og han sa hva han het og hva ætt han var av. Jarlen sa: «Skule Torsteinssønn, hva slags mann er denne på Island?» «Herre», sa han, «ta vel imot ham, han er sønn av en av de beste menn på Island, Illuge Svarte på Gilsbakke, og min fosterbror». «Hva feiler det foten din, islending?» sa Jarlen. «Det er en svull, herre», sa han. «Men du halter ikke, likevel?» «Ikke skal en gå haltende, så lenge begge føtter er jevnlange», svarte Gunlaug. En hirdmann som het Tore, sa da til jarlen: «Han er stor i munnen, denne islendingen, det var vel om vi prøvet ham litt». Gunlaug så på ham og sa:

I hirden går én,
som er bare til mén.
Tro ham vârt,
han er ond og svart.

Da tok Tore etter øksen. «Hold fred!» sa jarlen; «slikt skal en aldri ense. Men hvor gammel er du, islending?» Gunlaug svarte: «Jeg er atten år». «Da spår jeg, at du ikke blir atten til», sa jarlen. Gunlaug sa nokså lavt: «Si ikke ondt over meg; si heller noe godt over deg selv». Jarlen spurte: «Hva sa du nå, islending?» Gunlaug svarte: «Jeg sa, som jeg syntes: at det ikke høver at du sier ondt over meg, men at du ber om noe du selv trenger til». «Hva er det?» sier jarlen. «At du ikke må få slik dødsdag som din far, Håkon jarl», sa Gunlaug. Jarlen ble rød som blod og bad dem ta denne galmannen og det fort. Da gikk Skule frem for jarlen og sa: «Herre, gi mannen grid for min skyld, og la ham fare bort med en gang». Jarlen sa: «Vil han ha grid, så får han dra av sted med det samme, og aldri komme i mitt rike mer». Da gikk Skule ut med Gunlaug og ned til bryggene. Dèr lå en englandsfarer seilferdig og der fikk Skule rom for Gunlaug og Torkell, frenden hans. Men Gunlaug gav Audun skipet sitt i varetekt og det godset han ikke tok med seg. Gunlaug og skipsfellene seilte så over Englandshavet, og ut på høsten kom de til Londonbryggene, og der satte de skipet opp.

grid – nåde


10. Gunlaugs hos kong Adalråd

Den gang rådet kong Adalråd Jatgeirsønn for England. Han var en god konge. Han satt i London den vinteren. Gunlaug gikk straks opp til kongen og hilste ham vel og sømmelig. Kongen spurte hva landsmann han var. Gunlaug fortalte det. «Og derfor har jeg søkt Eder, Herre, at jeg har gjort et kvad om Eder og jeg ville gjerne I hørte det.» Kongen sa, at det skulle han gjøre. Gunlaug sa frem kvadet vel og flytende; det var en dråpa, og omkvedet var slik:

Hele hæren, som følger
Englands gavmilde, djerve
fyrste, som Gud ham frykter,
folket bøyer seg for ham.

Kongen takket ham for kvadet og gav ham i bragelønn en skarlagens kappe, foret med skinn av beste slag og gullsydd helt ned til skjøtene, og gjorde ham til hirdmann. Gunlaug ble hos kongen den vinteren og var i akt og ære der. En morgen tidlig møtte Gunlaug tre menn på gaten, og han som var den øverste av dem het Tororm. Han var stor og sterk og vrang av seg. Han sa: «Lån meg noen penger, nordmann.» Gunlaug svarte: «Det er ikke rådelig å gi sitt gods i ukjent manns verge». Han sa at han skulle betale det tilbake på en viss dag. «Så skal jeg våge det», sa Gunlaug, og lot ham få pengene. Litt senere møttes Gunlaug og kongen, og Gunlaug fortalte da om lånet. «Nå så du deg ille for»; svarte kongen; «denne Tororm er en slem ransmann og viking, ha ingenting med ham å gjøre. Jeg skal gi deg de pengene». «Da er det ille stelt for oss som er Eders hirdmenn»; svarte Gunlaug; «vi går på sakløse menn, men lar slike sitte og holde pengene våre tilbake. Det skal aldri hende!» Litt senere traff han Tororm og krevde ham for pengene; men han sa at han ikke ville betale dem ut. Gunlaug kvad da denne visen:

Uråd er det, sverdsang
gud, for deg å ta mitt
gull – med kunster du tvinger
ikke sverdoddens farver.
Vit, det var aldri for intet,
«Ormetunge» jeg kaltes;
ung fikk jeg navnet i eie.
Verre det nå skal sannes.

sverdoddens farver – krigeren, dvs. Gunnlaug

«Nå vil jeg by deg opgjør etter loven», sa han; «enten betaler du for deg, eller du går på holm med meg etter tre dagers frist.» Da lo vikingen og sa: «Det har ingen budt meg før du, å gå på holm med meg, – så arm en skjebne mang en mann fikk, som prøvet seg med meg! Det er jeg mer enn villig til». Dermed skiltes de for den gang. Gunlaug sa kongen det som var hendt. «Nå er det rent ille», sa kongen; «denne mannen kan stå imot alle våpen. Nå skal du fare frem etter mitt råd. Her er et sverd som jeg vil gi deg; med det skal du slåss. Men vis ham et annet». Gunlaug takket kongen. Da de nå var ferdige til å gå på holm, spurte Tororm, hva slags sverd han hadde. Gunlaug drog det ut og viste ham det; men kongsgaven hadde han bundet til armen med en løkke om håndtaket. Da berserken så sverdet, sa han: «Det er jeg ikke redd for», og langet ut etter Gunlaug med sitt sverd og hugg nesten hele skjoldet av armen hans. Så hugg Gunlaug med kongsnautet, og berserken gad ikke dekke seg, for han tenkte det var samme sverdet Gunlaug hadde vist ham, og Gunlaug gav ham banehugg med det samme. Kongen takket ham for verket, og han fikk stort ry av det i England og vidt omkring annetsteds. Om våren, da skipene tok til å fare landimellom, bad Gunlaug kong Adalråd om orlov til å gjøre en reise. Kongen spurte, hvor han tenkte seg hen. «Jeg vil gjøre det som jeg har lovet», svarte Gunlaug, og kvad denne visen:

Enda jeg tre konger
og to jarler skal gjeste.
Lovet har jeg landenes
høye fyrster å komme.
Stevner du meg tilbake,
kommer jeg, rikdomsgiver,
du som til ære for hærmann
røde ormeseng skjenket.

ormeseng – gullet

«Da skal du også fare», sa kongen og gav ham en gullring som veide seks ører; «men så skal du love meg å komme tilbake til meg til høsten; for jeg vil ikke slippe deg, slik dugelig kar som du er».

gå på holm – duellere


11. Gunlaug i Dublin

Siden seilte Gunlaug fra England nord til Dublin med kjøpmennene. Den gang rådet kong Sigtryg Silkeskjegg for Irland; han var sønn av Olav Kvaran og dronning Gormlad, og hadde nylig tatt ved riket. Gunlaug gikk frem for kongen og hilste ham vel og vyrdelig, og kongen tok sømmelig imot ham. Gunlaug sa: «Jeg har gjort et kvad om Eder, og jeg ville I skulle høre det». Kongen sa: «Ennu har ingen budt seg til å bære frem et kvad til meg, og jeg skal visst høre på». Gunlaug kvad da en dråpa; omkvedet gikk slik:

Sigtryg i krig
før ulv med lik.
Og dette er litt av dråpaen:
Vel jeg det vet:
Kvaran kongen het,
om hvis sønn seg nå
lovord vil snu.

Kongen mot meg
gavmild viser seg.
Gullring ei han sparer;
slik han skalden svarer.

Sige fyrsten meg,
om han kvad om seg
mere praktfullt fikk
dråpabygget slik.

Kongen takket ham for kvadet og kalte til seg fehirden og sa: «Hvordan skal jeg lønne kvadet?» «Som du vil, herre», svarte han. «Er det god lønn», spurte kongen, «om jeg gir ham to knarrer?» Fehirden svarte: «Det er for meget, herre; andre konger gir i bragelønn gode og dyre ting, et godt sverd eller en god gullring». Kongen gav ham av sine egne klær en ny skarlagens kjortel, utsydd med gull, og en kappe, foret med kostelig skinn, og en gullring som veide en mark. Gunlaug takket ham vel og ble der en kort tid, men så fór han derfrå til Orknøyene.


12. Gunlaug på Orknøyene

Den gang rådet Sigurd Lodvessønn jarl for Orknøyene, og han tok seg alltid av islendinger. Gunlaug hilste jarlen og sa at han hadde et kvad å bære frem for ham. Jarlen sa at han ville høre kvadet, så god ætt som Gunlaug var av på Island. Gunlaug sa frem kvadet; det var en flokk og vel diktet. Jarlen gav ham en bredøks med sølvinnlagt skaft til lønn for kvadet og bad ham være hos seg. Gunlaug takket for gaven og for tilbudet; men sa at han måtte fare øst til Sverige. Deretter gikk han ombord på et kjøpmannsskip som skulle til Norge og kom øster til Konghelle om høsten. Torkel, frenden hans, var med på hele ferden. I Konghelle fikk de seg følge helt opp til Vestergautland og kom til den kjøpstaden som heter Skara.


13. Gunlaug hos Sigurd Jarl i Gautland

Der rådet en jarl som het Sigurd; han var noe til års. Gunlaug gikk frem for ham og hilste ham sømmelig og sa han hadde gjort et kvad om ham. Jarlen ville gjerne høre det, og Gunlaug sa frem kvadet; det var en flokk. Jarlen takket og lønnet ham vel og bad ham være der vinteren over. Sigurd jarl holdt et stort gjestebud i julen. Dagen før jul kom det sendemenn nord fra Erik jarl i Norge, tolv i tallet; de fór med gaver til Sigurd jarl. Jarlen tok vel imot dem og gav dem sete nærmest Gunlaug. Der var megen skjemt ved drikken. Gautene talte om at ingen jarl var større og navnkundigere enn Sigurd; men nordmennene mente Erik jarl var den største av dem. Om dette trettet de; men så ble de enige om å ta Gunlaug til oppmann i saken. Gunlaug kvad da denne visen:

Mangt I sier om denne
jarl til sverdets svinger,
høye bølger så han,
grånet er han i kampen;
enda flere bølger
blå har seireren Erik
sett på stormfullt østhav
stige mot bølgehesten.

sverdets svinger – krigeren, dvs. Gunlaug bølgehest – skip/p>

På begge sider var de vel nøyd med avgjørelsen. men nordmennene best. Da julen var over, fór sendemennene derfra med gode gaver fra Sigurd til Erik jarl. De fortalte da Erik om Gunlaugs ord. Jarlen syntes at Gunlaug hadde vist ham ærlig vennskap, og lyste at Gunlaug skulle ha fredland i hans rike. Gunlaug hørte siden det jarlen hadde lyst. Sigurd jarl gav Gunlaug følge øst til Tiundaland i Svitjod, som han bad om.

Gautland – del av Sverige, Götaland
gautene – gøtene
Svitjod – del av Sverige, nord for Mälaren


14. Gunlaug og Ravn i Svitjod

På den tid rådet kong Olav svenske for Svitjod. Han var sønn av kong Erik Seiersæl og Sigrid Storråde, datter av Skoglar-Toste. Han var en mektig konge, men ville vises ære òg. Gunlaug kom til Uppsala om våren straks før sviarnes ting-tid. Han fikk kongen i tale og hilste ham, og kongen tok vel imot ham og spurte hvem han var. Han svarte at han var fra Island. Kongen sa: «Ravn, hva folk er han av på Island?» Da steg det en stor og kjekk mann opp fra benken på den andre siden av skålen, og gikk frem for kongen og sa: «Herre, han er av en av de beste ættene hjemme, og selv er han en meget kjekk mann». «La ham da sette seg ved siden av deg», sa kongen. Gunlaug sa: «Jeg har et kvad å bære frem for Eder, og jeg ville gjerne at I lot meg gjøre det og hørte på». «Gå først og sitt», sa kongen, «det er ikke tid nå til å høre på kvad». De gjorde så. – Gunlaug og Ravn tok da til å tales ved og fortalte hverandre om ferdene sine. Ravn sa at han hadde fart fra Island til Norge siste sommer og tidlig på vinteren, øst til Svitjod. De kom snart vel overens. En dag da tinget var over, stod de begge for kongen, Gunlaug og Ravn. Da sa Gunlaug: «Nå ville jeg gjerne, at I hørte kvadet mitt, herre». «Ja, nå kan det høve», sa kongen. «Nå vil jeg bære frem mitt kvad», sa Ravn. «Gjerne det», sa kongen. «Da vil jeg si frem mitt først», sa Gunlaug, «om I så vil». «Jeg har retten til å kvede først, herre», sier Ravn, «ettersom jeg kom til Eder først». «Hvor var det, at min far stod bak din?» sa Gunlaug; «det var ingensteds, og slik skal det være med oss òg». Ravn svarte: «La oss syne så megen folkeskikk at vi ikke slåss om dette, men lar kongen rå». Kongen sa: «Gunlaug skal kvede først; for han blir arg, får han det ikke som han vil». Gunlaug kvad da den dråpa som han hadde gjort om kongen. Da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Ravn, hvordan var kvadet gjort?» «Vel, herre», sa Ravn; «det er storordig, men ufagert og noe stivt, som Gunlaug selv». «Nå skal du bære frem ditt kvad, Ravn», sa kongen. Han gjorde så, og da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Gunlaug, hvordan var dette kvadet gjort?» «Vel, herre», svarte Gunlaug; «det er et fagert kvad, som Ravn selv er å se på; men lite å merke seg ved. Men hvorfor kveder du en flokk om kongen, Ravn? Mener du ikke han er verd en dråpa?» Ravn sa: «La oss ikke tale om dette lenger; det kan vi få høve til siden», og dermed skiltes de. Litt siden ble Ravn hirdmann hos kong Olav og bad om lov til å fare bort. Kongen gav ham lov til det. Da Ravn var reiseferdig, sa han til Gunlaug: «Nå skal det være ute med vennskapet oss imellom, fordi du ville sette meg ned hos den som makten hadde. En gang skal jeg svivyrde deg like så meget som du prøvde å skjemme meg her». «Jeg er ikke redd for trugsmålet ditt», sa Gunlaug, «og det sted finnes ikke der jeg får mindre vyrdnad enn du». Kong Olav gav Ravn gode gaver, da de skiltes, og så fór han bort.

skåle – våningshus, stue
svivyrde – fornærme


15. Ravn ber om Helga

Ravn fór vestover om våren og kom til Trondheim og gjorde skipet sitt ferdig og seilte til Island om sommeren. Han la til lands i Leiruvåg under Heien. Frender og venner ble glade da de så ham; og han var hjemme hos faren den vinteren. Om sommeren traff han frenden sin, Skafte lovsigemann. Da sa Ravn: «Jeg ville gjerne ha deg til målsmann nå jeg akter å be Torstein Egilssønn om datteren hans, Helga». Skafte svarte: «Er ikke hun alt lovet bort til Gunlaug Ormstunge?» «Er den ikke lidd nå, den tiden som var avtalt dem imellom?» sa Ravn; «ellers er han vel nå så stor på det, at han hverken enser eller husker dette». «Gjør da som du vil», svarte Skafte. Siden gikk de med mange i følge til Torstein Egilssøns bod. Han tok vel imot dem. Skafte sa: «Ravn, min frende, vil be om Helga, din datter. Du vet hva ætt han er av og at han hverken mangler rikdom eller manndom og heller ikke god støtte av frender og venner». Torstein svarte: «Hun er alt lovet bort til Gunlaug, og jeg vil stå ved avtalen oss imellom i ett og alt». Skafte sa: «Er de ikke lidd nå, de tre vintrene som De var forlikte om?» «Jo», sa Torstein, «men sommeren er ikke lidd ennu. Og han kan komme før den dét er». «Men hvis han nå ikke kommer til vinternatt, hva for et svar kan vi da vente på det vi ber om?» sa Skafte. Torstein svarte: «Vi treffes vel her til sommeren igjen. Da kan vi finne ut hva som er rådeligst. Men nå er det ingen món i å tale mer om dette». Dermed skiltes de, og folk red hjem fra tinget. Det spurtes snart at Ravn hadde bedt om Helga.

Gunlaug kom ikke ut til Island den sommeren. På Altinget neste sommer la Skafte og Ravn all den makt de kunne på saken, og sa at Torstein var løst fra all avtale med Gunlaug. Torstein svarte: «Jeg har få døtre å gifte bort, og jeg vil nødig at noen mann skulle få noe å si på dem. Nå vil jeg først treffe Illuge Svarte». Og det gjorde han. Da de såes, sa Torstein: «Synes du ikke jeg er løst fra all avtale med Gunlaug, sønnen din?» Illuge sa: «Det er nok så, om du vil. Jeg kan ikke si større til eller fra om den ting, ettersom jeg ikke vet, hva Gunlaug tenker på». Torstein gikk da til Skafte, og de ble forlikt om, at det skulle bli bryllup på Borg ved vinternattstid, dersom Gunlaug ikke kom den sommeren. Men hvis Gunlaug kom og stod ved trolovelsen, skulle Torstein være løst fra all avtale med Ravn. Etter det red folk hjem fra tinget, og tiden gikk, men Gunlaug kom ikke. Helga var ille ved – hun likte ikke denne avgjørelsen.


16. Gunlaug kommer til Island

Nå er det å si om Gunlaug, at han fór fra Svitjod til England samme sommeren Ravn fór til Island, og fikk gode gaver av kong Olav ved avskjeden. Kong Adalråd tok vel mot Gunlaug, og han var hos ham den vinteren som en av kongens gode menn. På den tid rådet Knut Sveinsson den mektige for Danmark; han hadde nylig tatt ved farsarven, og truet jevnlig med å herje på England, fordi hans far, kong Svein, hadde vunnet seg et stort rike i England, før han døde der vest. Den tid var det en stor dansk hær der i landet; høvding for den var Heming, sønn av Strut-Harald jarl og bror av Sigvalde jarl, og han holdt det riket under Knut som kong Svein hadde vunnet. Om våren bad Gunlaug kongen om orlov til å fare bort. Han svarte: «Det sømmer seg ikke, at du farer fra meg, slik ufred som det nå lager seg til her i England; er du ikke min hirdmann?» «I skal råde, herre», sa Gunlaug, «men gi meg lov å fare til sommeren, hvis ikke danene kommer». «Vi får se når den tid kommer», sa kongen. Nå led den sommeren og vinteren med, og danene kom ikke. Og etter midtsommer fikk Gunlaug lov av kongen å fare. Han fór øst til Norge og traff Erik jarl på Lade i Trondheim. Jarlen tok vel imot ham og bad ham være hos seg. Gunlaug takket for tilbudet, men sa han likevel først ville fare ut til Island og treffe festemøen sin. Jarlen sa: «Nå er de borte alle de skipene som skulle til Island». Da sa en hirdmann: «Hallfred Vandrådeskald lå her igår ute under Agdenes». Jarlen sa: «Det kan nok være; han seilte herfra for fem netter siden». Erik jarl skaffet da Gunlaug skyss ut til Hallfred, og han tok imot ham på beste måte. De fikk bør med en gang og det var stor glede på dem. Dette var langt ut på sommeren. Hallfred spurte Gunlaug: «Har du hørt at Ravn Anundssønn har bedt om Helga den fagre?» Gunlaug sa han hadde hørt om det så vidt. Hallfred fortalte det han visste, og la til at mange mente at Ravn ikke var dårligere kar enn Gunlaug. Gunlaug kvad da en vise:

La bare østenvinden
leke kraftig med sjøens
ski en uke til ende –
nå er børen den beste.
Ei til lenge å leve
stunder jeg, men til å vite
at meg ingen kaller
mindre enn Ravn i mannsferd.

sjøens ski – skipet

Hallfred sa: «Det var godt for deg, om du kom bedre fra det med Ravn enn jeg gjorde. En gang for fem år siden kom jeg med skipet mitt til Leiruvåg. Jeg var skyldig en av huskarene til Ravn en halv mark sølv, og den ville jeg ikke ut med. Men da red Ravn ned til oss med seksti mann og hugg ankertauet over, så skipet drev inn på leiren og holdt på å slå seg i stykker. Jeg måtte gi Ravn selvdømme og fikk betale ut en hel mark. Dét er det å si om mitt møte med ham». Nå kom de til å tale om Helga, og Hallfred hadde mange lovord om hvor vên hun var. Gunlaug kvad da denne visen:

Fåfengt vil den tause
Odin-stormens vekker
søke å vinne kåpens
jord under linet, det hvite;
ti i mine unge
år jeg ofte lekte
på det gull-lands lyse
gullskinnende odder.

Odin-stormens vekker – kriger, dvs. Ravn
kåpens jord – (fruktbar) kvinne, dvs. Helga
gull-land – kvinne, dvs. Helga
odder – armer

«Det var en velgjort vise», sa Hallfred. De tok land i Raunshavn nord på Melrakkesletten, en halv måned før vinternattstid, og trakk skipet opp der.


17. Tord og Gunlaug brytes

Det var en mann som het Tord og var sønn av en bonde der på sletten. Han tok ryggtak med kjøpmennene, og de kunne ikke stå seg mot ham. Så skulle han og Gunlaug brytes. Men natten før hadde Tord bedt guden Tor om seier for seg. Og da de møttes dagen etter og det bar ihop med dem, spente Gunlaug krok for Tord og felte ham hardt i bakken; men den foten Gunlaug stod på gikk av ledd med det samme, så han falt, han med. Da sa Tord: «Kan hende det ikke går deg bedre i en annen sak, heller». «Hva da?» spør Gunlaug. «Saken med Ravn», sa Tord; «hvis han får Helga den fagre ved vinternattsleite. Jeg var til stede på Altinget da det ble avtalt». Gunlaug svarte ikke. Foten ble trukket i ledd igjen og omslag lagt på. men den hovnet svært opp. Gunlaug og Hallfred red med ti mann og kom ned på Gilsbakke i Borgarfjord samme lørdagskveld som de drakk bryllup på Borg. Illuge ble glad da han så Gunlaug, sønnen sin, og reisefellene. Gunlaug sa han ville ri ut til Borg med det samme; men Illuge mente det var uråd, og det sa alle andre òg, men Gunlaug holdt på sitt. Likevel ble det ikke noe av ferden, for han var ufør for fotens skyld, enda han ikke ville være ved det. Hallfred red hjem om morgenen til Hreduvatn i Norderådalen. Der rådet Galte, en bror av ham, for eiendommene deres. Det var en staut mann.


18. Ravns bryllup. Gildet på Skånøy

Nå må vi fortelle om Ravn at han satt i bryllupet sitt på Borg, og det sier de fleste at det var ikke stor glede å se på bruden. Det er sant som det er sagt, at fast sitter det en har lagt seg på sinnet i ungdommen; slik gikk det henne nå. På dette gildet fridde Sverting, Havr-Bjørns sønn, til Hungerd, Jofrids datter med Torodd og Torsteins stedatter. Bryllupet skulle stå hos Torkel Torvessønn på Skånøy etter jul. Ravn fór hjem til Mosfell med Helga. Og da de hadde vært der en kort tid, var det en morgen, før de stod opp, at Helga lå våken; men Ravn sov og bar seg ille i søvne. Da han våknet, spurte Helga, hva han hadde drømt. Ravn kvad da en vise:

Ormleiets ø! Jeg drømte:
huggen på armen din lå jeg.
Sengen din, brud, var rød av
blodet mitt som flommet.
Dog fikk seg begerets Njorun
ei til å binde for såret.
Løkenes lind kan hende
likte, om drømmen ble sannet.

ormleiets ø – kvinne
Njorun – gudinne; begerets Njorun – Helga
løkenes lind – kvinnelig tre, dvs. Helga

«Det skulle jeg ikke gråte over», sa Helga. «Ille har De visst sveket meg, for nå er Gunlaug nok kommet hjem», sa hun og gråt sterkt. Litt senere spurtes det at Gunlaug var kommet hjem. Da ble Helga så stri mot Ravn at han ikke kunne holde henne hjemme der, men måtte følge henne hjem til Borg igjen, og store gleden hadde han ikke av samlivet med henne. Nå gjorde folk seg ferdig til å fare til gjestebudet som skulle stå om vinteren. Torkel fra Skånøy hadde bedt Illuge Svarte og sønnen. Da Illuge stelte seg istand til å fare, satt Gunlaug i stuen og stelte seg ikke. Illuge kom og spurte: «Hvorfor steller du deg ikke i stand, frende?» «Jeg har ikke tenkt å fare», sa Gunlaug. «Visst skal du fare», sa Illuge; «vold deg ikke den ulykken, at denne ene kvinnen binder hugen din. Lat som du ikke enser det. Kvinner er det nok av alltid». Gunlaug gjorde da som faren sa; de kom til gjestebudet, og Illuge og sønnen fikk plass i det første høysetet, men Torstein Egilssønn og Ravn og brudgommens følge i det andre, rett imot Illuge. Kvinnene satt på pallen og Helga den fagre satt nest etter bruden, og gløttet ofte bort på Gunlaug. Det gikk som det sies, at har en kvinne en mann i sinne, kan ikke øynene lenge det løyne. Gunlaug var vel kledd; han hadde de gode klærne som kong Sigtrygg gav ham, og var i mange måter den første, syntes folk: både i styrke og i venhet og i vekst. Stor glede var det ikke i gildet. Den dagen gjestene gjorde seg ferdig til å fare bort, og konene gikk hver til sin kant for å gjøre seg istand til reisen, gikk Gunlaug til samtale med Helga, og de taltes ved en god stund. Da kvad Gunlaug en vise:

Ormstunge hadde ingen
glad dag under fjellenes
sal, siden Helga den fagre
Ravns viv skulle hete;
lite enset den usle
far, hun har, min tunge, –
Seig er sverdregns-guden –
ung ble hun gift med penger.
Og videre kvad han:
Gullets jord, du stanset
gledeflommen i skalden;
vakre du, det verste
har jeg din far å lønne;
han og din mor fikk laget
fagreste mø under åklede;
haugfolket hente den kunsten
mann og kone øvet.

sverdregns-gud – kriger, dvs. Helgas far
gullets jord – kvinne, dvs. Helga
haugfolk – troll; dvs. han forbanner at Helga ble født

Det var da Gunlaug gav Helga kappen Adalrådsnaut; det var en kostelig ting å ha, og hun takket ham meget for gaven. Da Gunlaug gikk ut, var det kommet hester som stod salet og bundet ute på tunet; det var mange vakre dyr iblant. Gunlaug kastet seg opp på en hest som stod der, og red i løp over tunet og dit hvor Ravn stod, så han måtte vike unna. «Du trenger ikke vike unna», sa Gunlaug; «du har ikke noe å være redd for denne gangen. Men du vet, hva du har gjort deg fortjent til». Ravn svarte og kvad en vise:

Sårflammens gud, som vekker
valkyrjens storm, – det var ille,
skulle for kjortel-disen
fiender vi bli i livet;
hærmann, syd for havet
finnes det mange slike
gode kvinner, det vet jeg;
hør på havhestens styrer!

valkyrjens storm – kamp
kjortel-dis – kvinne, dvs. Helga (dis er kvinnelig gud)
havhestens styrer – sjøfarer, dvs. Ravn

Gunlaug svarte: «Det kan så være, at der er mange; men ikke synes jeg det». Da løp Illuge og Torstein til og sa de ikke måtte egge hverandre. Da kvad Gunlaug en vise:

Nå må jeg høre om Ravn, at
han skal hete min like,
enda han for penger
fikk den letfagre, smykkede,
mens jeg hos gjæve Alråd
tapte min tid med å vente
våpenstorm, – det er derfor
uglad jeg går her og stille.

Kong Adalråd i England

Etter det red folk hjem hver til sitt, og alt var rolig og tidendeløst om vinteren. Siden Helga hadde truffet Gunlaug, hadde Ravn ingen glede av samlivet med henne.

løyne – skjule
tiendeløst – uten nyheter/hendelser


19. Holmgangen

Om sommeren red det meget folk til tings: Illuge Svarte og sønnene Gunlaug og Hermund; Torstein Egilssønn og sønnen Kollsvein; Anund fra Mosfell og alle hans sønner og Sverting Havr-Bjørnssønn. Skafte hadde lovsigeombudet enda. En dag det var meget folk på lovberget, tok Gunlaug til lyd etterat retten var sluttet, og spurte: «Er Ravn Anundssønn her?» Ravn svarte at det var han. Gunlaug Ormstunge sa da: «Du vet at du har tatt min festemø fra meg og gjort oss til fiender; derfor vil jeg by deg holmgang her på tinget med tre netters frist på Øksaråholmen». Ravn svarte: «Det er et bra tilbud, som ventelig var av deg, og jeg er mer enn villig, så snart du vil». Dette syntes begges frender ille om; men det var loven den gang, at den som mente han hadde lidd urett, kunne by den annen holmgang, og da tre døgn var lidne, var de klare til holmgangen. Illuge Svarte fulgte sønnen til holmen med meget folk, og med Ravn fulgte Skafte lovsigemann og faren og andre frender. Før de gikk ut på holmen, kvad Gunlaug denne visen:

Sverdet jeg drog av slire,
ferdig til kampen går jeg
ut på Altings-øren, –
unne meg Gud å seire!
Kløve jeg skal med blank-sverd
lokkenes sete på Helgas
hete elsker og hugge
uslingens hode av halsen.

lokkenes sete – hodet

Ravn svarte og kvad dette:

Skald, du vet ei, hvem av
skalder seiren vinner;
sår-sigder er dragne
ferdige i ben å bite;
blir det enn meg som får bane,
spørre fra tinget skal smykket
kvinne – viv eller enke:
modig stod mannen i striden.

spørre fra tinget – ryktes, bli kjent

Hermund holdt skjoldet for Gunlaug, og Sverting Havr-Bjørnssønn for Ravn. Den som ble såret, skulle løse seg av holmen med to merker sølv. Ravn skulle hugge først, ettersom han var stevnet til holmen, og han hugg og traff øverst i skjoldet til Gunlaug, og sverdet brast itu ved hjaltet, så hardt var hugget. Sverdodden spratt opp fra skjoldet og traff Gunlaug i kinnet, så det ble en ørliten rift. Da løp Anund og Illuge imellom og mange andre òg. Gunlaug sa: «Nå mener jeg, at Ravn har tapt, ettersom han er våpenløs». «Og jeg sier at du har tapt», sa Ravn, «for du er såret». Gunlaug var rent styrløs av vrede og sa at de ikke hadde fått prøve seg; men Illuge Svarte at de ikke skulle prøve seg lenger denne gangen. Gunlaug sa: «Det ville jeg, at Ravn og jeg møttes en annen gang, når ikke du, far, var der og skilte oss». Dermed gikk de fra hverandre for den gang, og folk søkte hjem til bodene. Dagen etter ble det satt i loven av lagretten at fra den dag skulle det være slutt på all holmgang, og dette ble gjort med alle de forstandigste menns råd som var der til stede, og det var de klokeste menn fra hele landet. Og det var den siste holmgangen som ble fremmet på Island, den hvor Ravn og Gunlaug sloss. En morgen, da brødrene Gunlaug og Hermund gikk ned til Øksaråen for å to seg, kom det mange kvinner gående på den andre siden av åen, og blant dem var Helga den fagre. Hermund sa: «Ser du vennkonen din, Helga den fagre, der på andre siden av åen?» Gunlaug kvad da denne visen:

Menneskers barn til uferd
fødtes møen den fagre;
alltid var det min lengsel
gullprydet viv å eie;
nå er det fåfengt å stirre
etter den svanefagre
gullringens dis – det svir i
mine sorte øyne.

Så gikk de over åen, og Helga og Gunlaug taltes ved en stund. Og da de gikk øst over åen igjen, stod Helga og stirret etter Gunlaug. Han så da tilbake over åen og kvad denne visen:

Øyenvippenes måne
skén under brynenes lyse
himmel og strålte mot meg
blank som høkens øye;
og denne glans fra gullsmykt
kvinnes øyen-måne
vil for meg og henne
vende alt til uferd.

uferd – ulykke

Kort etter dette red folk hjem fra tinget; og Gunlaug var på Gilsbakke. En morgen da han våknet, var alle de andre stått opp; han lå i en skapseng innenfor benken. Da kom det inn i skålen tolv mann og alle væpnet: det var Ravn Anundsønn. Gunlaug sprang opp og trev våpnene sine; men Ravn sa: «Vær ikke redd. Nå skal du høre i hva ærend jeg kommer her. Du bød meg holmgang i sommer på Altinget, men syntes ikke den ble fullprøvet. Nå vil jeg by deg, at vi farer bort fra Island og utenlands begge to i sommer og går på holm i Norge. Der vil ikke frendene våre stå i veien for oss». Gunlaug svarte: «Talt som en mann! Det tilbudet tar jeg gjerne imot. Og vil du, så bli her og ha det som du vil». Ravn svarer: «Det er et godt tilbud, men denne gangen får vi ri bort straks», og dermed skiltes de. Frendene på begge sider syntes meget ille om dette, men kunne ikke gjøre noe ved det, så hardt de tok det, begge to. Og så måtte det vel gå som det var laget.

to seg – vaske seg


20. Ravn farer til Norge

Nå er å si om Ravn, at han gjorde skipet sitt ferdig i Leiruvåg. Blant dem som fór med Ravn er nevnt to menn, Grim og Olav, søstersønner av hans far, gilde menn begge to. Alle frendene til Ravn syntes det var ille at han fór. Men han sa at han hadde budt Gunlaug holmgang fordi han ikke hadde noen glede av å være gift med Helga; og så fikk den ene av dem falle for den annen, sa han. Så stakk han til sjøs, så snart de fikk bør, og kom med skipet til Trondheim og var der om vinteren. Gunlaug spurte han ikke til den vinteren, og sommeren over ventet han, og andre vinteren med var han i Trondheim, et sted som heter Levanger.


21. Gunlaug kommer til Norge

Gunlaug Ormstunge tinget seg rom på skipet til Hallfred Vandrådeskald nord på Sletten; men det drog ut, før de ble klare. Da de fikk bør og stakk til sjøs, kom de til Orknøyene, og da var det straks vinter. Sigurd jarl Lodvessønn rådet da over øyene, og til ham fór Gunlaug og var der om vinteren, – i akt og ære. Om våren rustet jarlen seg til hærferd; Gunlaug fulgte ham og de herjet den sommeren vidt omkring på Suderøene og i Skotlandsfjordene og holdt mange slag. Hvor de kom var Gunlaug den djerveste mann til å gå på, og hard og kald i kampen som ingen annen. Sigurd jarl snudde hjem tidlig på sommeren; men Gunlaug gikk ombord på et skip med noen kjøpmenn som seilte til Norge, og skiltes fra Sigurd jarl i stort vennskap. Gunlaug fór nord til Trondheim til Erik jarl på Lade, og kom dit først på vinteren. Jarlen tok vel imot ham og bød ham å være hos ham, og det tok han imot. Jarlen hadde alt spurt det som hadde gått for seg mellom Ravn og Gunlaug, og han sa til Gunlaug at han forbød dem å slåss i hans rike; Gunlaug sa at det rådde jarlen for. Han var der om vinteren, men var fåmælt hele tiden. En dag om våren gikk Gunlaug ute og Torkel, en av frendene hans, med ham. De gikk bort fra gården og kom til en voll med en mannring. Inne i mannringen stod det to menn med våpen og fektet; den ene kalte de Ravn og den andre Gunlaug. De som stod omkring sa, at islendingene var smålåtne folk og sene til å huske det de lovte. Gunlaug merket at dette var gjort på spott og at det var stor hån over ham, og gikk bort uten et ord. Men kort etter sa han til jarlen at han ikke lenger tålte å være til spott for hirdmennene for denne saken med Ravn, og bad jarlen gi ham følge til Levanger. Jarlen hadde hørt at Ravn var fart fra Levanger og øst til Svitjod, og derfor gav han Gunlaug lov til å fare og to mann til følge på ferden.


22. Gunlaug treffer Ravn

Gunlaug fór nå fra Lade med seks mann inn til Levanger. Samme dag som han kom dit om kvelden, var Ravn fart om morgenen med fire mann. Derfra fór Gunlaug opp til Verdal og kom hver kveld dit som Ravn hadde vært natten før. Gunlaug fór til han kom til den øverste gården i dalen, som heter Sul. Derfra var Ravn fart om morgenen. Gunlaug stanset da ikke der, men fór straks om natten, og om morgenen i solrenningen så de hverandre. Ravn var da kommet et sted det var to vann og mellom vannene en slett voll; det heter Gleipnesvollene. Ut i det ene vannet går det et lite nes som heter Dinganes. Der stanset Ravn og mennene hans på neset; de var fem i følge, og blant dem Grim og Olav, frendene hans. Da de møttes, sa Gunlaug: «Det er godt vi har funnet hverandre». Ravn ville ikke si imot, sa han. «Og nå kan du velge, hva du vil», sa Ravn: «at vi slåss alle, eller bare vi to; men like mange skal det være på hver side». Da sa Grim og Olav at de ikke ville stå hos mens de sloss; og det samme sa Torkel Svarte, Gunlaugs frende. Da sa Gunlaug til dem jarlen hadde gitt ham med: «I skal sitte og se på, så I kan gi frasagn om dette møte».

Og det gjorde de.


23. HOLMGANGEN PA DINGANES

Så gikk de løs på hverandre, og sloss gjorde de kjekt, alle sammen. Grim og Olav gikk begge mot Gunlaug alene; men det endte med at han drepte dem begge, og selv var han usåret enda. Dette sanner Tord Kolbeinssønn i det kvad som han gjorde om Gunlaug Ormstunge:

Gunlaug la i marken
Olav og Grim, før han nådde
med sitt sverd, det kvasse,
kampglade Ravn å tvinge,
harm han stod i striden,
tre modige hærmenn
hugg han, – med blodige hender
mennene han felte.

Imens sloss Ravn og Torkel svarte, Gunlaugs frende. Torkel falt og lot livet der, og til sist falt alle Gunlaugs og Ravns menn. Så bar det ihop med de to, og de hugg store hugg og gikk hardt på hverandre, og var like ville begge to. Gunlaug brukte sverdet Adalrådsnaut, og det var et overlag gildt våpen. Gunlaug traff omsider Ravn med et veldig hugg, som tok foten av ham. Han falt ikke likevel, men trakk seg bort til en trestubbe og støttet seg på den. Da sa Gunlaug: «Nå er du kampufør, og jeg vil ikke slåss med deg lenger, nå du er lemlestet.» Ravn svarte: «Det er så, at jeg er ille medfaren; men enda kunne jeg vel holde ut en stund, fikk jeg litt å drikke.» «Svik meg ikke da», sa Gunlaug, «om jeg gir deg vann i hjelmen min.» «Jeg skal ikke svike deg», sa Ravn. Gunlaug gikk da bort til en bekk, og tok vann i hjelmen og gav ham. Han tok imot den med venstre hånd, men med høyre hugg han til Gunlaug i hodet med sverdet, så han fikk et gapende sår. «Nå svek du meg stygt», sa Gunlaug; «og æreløst fór du frem mot meg som trodde deg.» Ravn svarte: «Det er sant, som du sier; men jeg kunne ikke annet, – jeg unte deg ikke Helga den fagres favntak.» Så sloss de påny hardt og kvasst, men det endte med at Gunlaug vant over Ravn, og der lot Ravn livet. Da kom følgemennene fra jarlen frem og bandt om såret Gunlaug hadde i hodet. Han satt imens og kvad denne visen:

Venner, sverdmenn gjeve!
Ravn som alltid visste
spydenes storm å vekke,
møtte meg nyss i striden;
heftig som våpenregnen
som imorges, hærmenn,
på det stenete nesset
strømmet over Gunlaug.

Siden jordet de dem som var døde, og Gunlaug satte de på hesten hans og fikk ham helt ned til Levanger. Der lå han i tre døgn og fikk full tjeneste av presten, før han døde. Han ble jordet ved kirken der. Alle fant det var stor skade at det skulle gå slik med Gunlaug og Ravn, og at de skulle late livet på den måten.


24. Illuge og Anund drømmer om sønnenes død

Om sommeren, før denne tidende spurtes ut til Island, drømte Illuge Svarte hjemme på Gilsbakke at Gunlaug kom til ham tilsølt av blod og kvad denne visen for ham – Illuge mintes den, da han våknet, og kvad den siden for andre:

Ravn meg hugg med brynjens
klingende fisk, – men den kvasse
sverd-egg, jeg lot blinke,
bet ham selv i foten;
da fikk grådig valravn
vasse gjennem sårmyr;
valkyrjens høye kampstav
kløvet Gunlaugs hode.

klingende fisk – sverd
val – kampplass; ravn – kampfugl
sårmyr – blod
valkyrjens ... – krigeren, dvs. Ravn

Samme natten hendte det syd på Mosfell, at Anund drømte at Ravn kom til ham, blodig over det hele, og kvad denne visen:

Rødt ble sverdet, da sverdgud (30)
såret meg hinsides havet;
skjold-troll (31) rente mot skjoldet,
prøvet seg på dets runding.
Blodige blod-gåsunger
stod i blod over hodet,
ennu en gang fikk sårgrisk
sårfugl i sårsjø vade.

blod-gåsunger – ravner

På Altinget sommeren etter sa Illuge Svarte til Anund på lovberget: «Tenker du å gi meg bot for sønnen min, som din sønn svek mot ord og avtale?» Anund svarte: «Langt er det fra min tanke å bøte for ham, så sårt som jeg har sørget over det møtet deres; men heller ikke vil jeg kreve bøter av deg for min sønn». «Vil du ikke bøte, så skal snart noen av dine frender eller ættmenn få undgjelde for det», sa Illuge. Han var meget uglad hele sommeren etter tinget.


25. Hevn for Gunlaug

Så er sagt, at om høsten red Illuge fra Gilsbakke med tredve mann og kom til Mosfell tidlig på morgenen. Anund og sønnene hans kom seg unna til kirken; men Illuge tok to frender av ham – den ene het Bjørn, ham drepte de, og den andre het Torgrim, ham hugg de foten av. Etter det red Illuge hjem, og dette fikk Anund ikke hevnet. Hermund Illugessønn sørget meget over broren Gunlaug og syntes ikke han var fullhevnet med det som gjort var. Anund på Mosfell hadde en brorsønn som også het Ravn; han var en stor kjøpmann og eide et skip som stod på land i Hrutafjord. Om våren red Hermund Illugessønn alene hjemmefra og nordover Holtavardeheien til Hrutafjord og ut på Bord-øren til kjøpmannsskipet; det var da nesten seilferdig. Ravn styresmann var på land og mange mann med ham. Hermund red bort til ham og la spydet gjennem ham og red sin vei med en gang. Men alle Ravns reisefeller stod håndfalne og lot ham ri. Det ble aldri lagt noen bøter for dette drapet; og dermed var det slutt på striden mellom Illuge Svarte og Anund på Mosfell.


26. Helgas annet ekteskap

Da en tid var gått, giftet Torstein Egilssønn bort datteren Helga til en mann som het Torkell, sønn av Halkell; han bodde ute i Raundal. Helga fór hjem med ham og ble der; men noen elsk til ham fikk hun ikke, for hun kunne ikke glemme Gunlaug, enda han var død. Likevel var Torkell en kjekk mann, rik og en god skald. De hadde mange barn sammen. En sønn het Torarin og en Torstein; det var flere barn også. Den største gleden Helga hadde, var å bre ut kappen Gunlaugsnaut og se lenge på den. En gang kom det en stor sott på gården hos Torkell og Helga, og mange lå der og led lenge. Helga ble også syk, men holdt seg oppe. En lørdagskveld satt Helga i ildskålen og støttet hodet mot husbondens kne. Da lot hun dem hente kappen Gunlaugsnaut, og da den kom, rettet hun seg opp, og bredte den ut foran seg og så på den en stund; så seg hun bakover i husbondens fang og var død. Da kvad Torkell denne visen:

I min arm jeg sorgfull
la min gode hustru,
Gud lot døden komme
til min lyse lin-dis,
jeg har lidd det tyngste
noen mann kan lide – –

Helga ble ført til kirke og jordet. Torkell bodde der etter henne. Helgas død syntes alle var et stort tap, som ventelig var.

Og her ender sagaen.

sott – sykdom
Gunlaugsnaut – Adalrådsnaut, kappen Gunlaug fikk i England

Oversatt av Charles Kent


Spørsmål til teksten:

  1. Hvilke typiske sagatrekk finner vi i fortellingen?
  2. Hvilken funksjon har oppramsingen av slektskapsforhold ved alle hovedpersonene?
  3. Hva slags frampek finner du i sagaen, og hvordan peker disse fram mot klimaks?
  4. Hva slags type er Gunlaug? Finn episoder der dette kommer fram.
  5. Hva vil du si er temaet for sagaen? Hvilke verdier er sentrale? Begrunn.

Ekstraoppgave:

  1. Velg ut et kvad du liker godt. Vis hvordan det er oppbygd og hva slags funksjon det har i fortellingen.

Ta kontakt med digitalt@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen
Eller

BM dbok Ta kontakt med digitalt@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen
Eller logg inn